«Grønnskolling er en ung, uerfaren og umoden person», i følge Store norske leksikon. Ung har jeg vært - og ja - det er mange områder eller felt der jeg helt klart er uerfaren. I tillegg kan jeg i mange situasjoner også framstå direkte umoden. Risikoen for et primitivt emosjonelt utbrudd øker i takt med lavt blodsukker og en sliten kropp. En bitteliten utfordring på feil tidspunkt, kan utløse en reaksjon langt ut over det man vil kunne betegne som «modent». Jeg er altså på flere felt som en grønnskolling å regne, men som en middelaldrende person kan jeg snart håpe på at alderen diskvalifiserer meg for nettopp diagnosen «grønnskolling».
Eller kan jeg egentlig håpe på det? I det siste har jeg faktisk begynt å tvile. Jeg tror for eksempel at jeg kan plasseres inn under kategorien «en grønn grønnskolling».
De aller fleste av oss har hørt uttrykket «det grønne skiftet», men hva betyr det egentlig? På regjeringens nettsider står det at «Det grønne skiftet handler om hvordan Norge skal bli et lavutslippsland innen 2050. For å få til dette må vi omstille oss til et samfunn hvor vekst og utvikling skjer innenfor naturens tålegrenser. Samfunnet må gjennom et grønt skifte, det må skje en overgang til produkter og tjenester som gir betydelig mindre negative konsekvenser for klima og miljø enn i dag. Det vil være krevende, men er fullt mulig». Noen avviser fremdeles en menneskeskapt klimakrise. Andre fraskriver seg menneskehetens handlingsansvar for jordas tilstand, ved for eksempel å sitere Bibelen: «Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden» (1. Mos. 1.28). Å få til et grønt skifte vil være krevende ja, men det er fullt mulig.
Det er nettopp med tanke på dette grønne skiftet jeg føler meg som en grønnskolling. Der er jeg ung i betydningen «nettopp våknet». Endelig har jeg begynt å skjønne at dette også gjelder MEG. Jeg husker godt hvor nøysomme mine besteforeldre var. De som var unge voksne under andre verdenskrig. I deres hverdag var det lite matsvinn, og bursdags- og julegaver var ofte ting vi trengte uansett - før eller siden. Klær gikk i arv og ble lappet og fikset for å klare en omgang eller to til. Helt ærlig så var det litt irriterende. Dessverre har jeg latt barna mine vokse opp i en helt annen kultur (eller til og med ukultur), selv om de også både arvet ting og fikk «nyttige» gaver. Da eldste sønnen vår feiret sin tredje jul, glemmer jeg aldri reaksjonen hans da han ble tildelt gave nummer to: «Nei takk, mor! Jeg har fått!» protesterte han. Likevel ble gutten påtvunget mange flere gaver den kvelden. I mitt privilegerte liv har jeg sjeldent opplevd meg tvunget til å redusere eget eller familiens (over)forbruk, og har derfor bare latt det stå til. Spesielt det siste året har jeg «våknet» og blitt stadig mer bevisst egen livsstil. Hva er det som har fått meg til å endelig våkne nå? Årsakene er nok mange, men jeg er helt sikker på at studiet jeg holder på med må ta mye av skylda.
Foto: Kirkerådet
Når det kommer til handling er jeg definitivt uerfaren. Hva kan jeg gjøre eller endre på for å bidra til dette grønne skiftet? «Norges største utfordring er at vi er ett av landene med verdens høyeste forbruk per innbygger. Hadde hele verdens befolkning hatt samme forbruksnivå som oss, ville vi hatt behov for 3,4 jordkloder», i følge FN. Ironisk nok kan jeg se og lære et knep og to av den generasjonen jeg selv har vært med å oppdra. Eplet falt heldigvis langt fra stammen! Det er mye å hente av dagens unge, og jeg har mye «grønt» å lære.
Til slutt må jeg - pinlig nok - innrømme at jeg også alt for ofte framstår umoden med tanke på det grønne skiftet. Å av-lære uvaner og etablere nye vaner er krevende, og dette grønne skiftet vekker stor motstand i meg. Jeg vil helst ikke gjøre endringer som krever noe av meg. Hvor lettvint kan jeg skaffe meg et grønt alibi? Mine små bidrag gjør vel neppe en nødvendig forskjell for planeten heller, så da spiller det vel egentlig ingen rolle hva JEG gjør? Hva som vil skje dersom alle dere andre tenker likt som meg om det? Nei, den tankerekka orker jeg ikke å fullføre, fordi konklusjonen kan få store konsekvenser for mitt praktiske liv. Den vil kunne skape en følelse av medansvar, noe som er behagelig å slippe. Jeg trives dessverre alt for godt i rollen som grønn grønnskolling. Jeg klarer ikke en gang å la humla suse og gressklipperen stå! Riktignok er rollen som grønn grønnskolling et naturlig startpunkt for oss alle, men et fornuftig og ansvarlig blivende sted er det vel neppe. Det grønne skiftet vil være krevende, men er fullt mulig. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Meg selv inkludert.
For værda er ein ballong som vi sjøl må passe på
Å sjøl om vi er mange må vi dele
Det skjønner itte vaksne men det er en masse små
Som veit at ballonger bør være hele
Før ballonger er slike en lyt vara varsom med
Dåmm går så lett i sund om itte folk lar dom i fred
Å itte kan vel noen si at halvparten er min
No stikk je høl i ballongdelen din
(Maj Britt Andersen)
Kronikken er et resultat av et gruppearbeid for diakonistudenter
Skrevet av vår diakonimedarbeider og student, Jannicke Myge Tjøstheim